Jeg vil jo bare være sterk

Du har blitt mamma til et lite barn og har blitt overveldet, ikke bare av mammalykke, men også angstanfall. Du som alltid har vært sterk og rolig har fått kjenne på hvordan miste kontroll på egen kropp og følelser. Angstanfallene har til tider vært så kraftige at ektemannen din har vært nødt til å være hjemme fra jobb og tatt vare på deg og barnet. Dette har vært en stor frustrasjon for deg , fordi du ikke forstår hvorfor du er urolig og redd. Du har det trygt og godt nå med verdens beste ektemann. Du har ikke følt seg så trygg og godt ivaretatt tidligere og har en historie der du har vært nødt til å være sterk. For deg har det å være sterk betydd at du har gjennomført din hverdag hjemme og på jobb med ro og besluttsomhet uten å klage på noe. Du er en kvinne som ikke prater så mye om hvordan du har det. Når jeg spør om hva venner og familie ville fortalt meg om deg, svarer du at de ville kalt deg sterk. Det er det du vil at andre skal oppleve deg som. Det er det som er trygt og kjent for deg.. Det at du nå er så langt fra sterk og rolig som det går an for deg, gjør deg redd. Hvorfor i alle dager har du angstanfall nå som du burde være bare glad og takknemlig? Jeg svarer deg at det ikke er så lett å finne et svar på hvorfor du har angstanfall. Jeg spør deg tilbake hva du trenger når du har angstanfall. Du ser rart på meg – ”jeg vet ikke hva jeg trenger. Jeg vil at det skal gå vekk, så jeg kan bli sterk igjen.” Som terapeut blir jeg oppgitt over mitt eget spørsmål. Det er ikke så rart at du ikke vet hva du trenger, for du er jo ikke vant til å tenke slik. Jeg spør i stedet om du kan beskrive for meg hvordan angstanfallet forløper seg for deg? Du beskriver pustebesvær og at det snører seg i halsen, samtidig som kroppen skjelver kraftig. Da du beskriver dette for meg, kjenner du uro i brystet. Du blir redd for at angsten skal komme nå. Jeg spør om jeg kan få lov til å ta deg i hånda. Du svarer at jeg kan få lov til dette. Først synes du det er litt rart at jeg holder deg i hånda. Det er uvant for deg å ta i mot støtte fra en annen kvinne. Du slipper ektemannen innpå deg når du trenger det, men det er kun ham. Mens du deler dette, blir du stille. Du puster rolig og ser lenge på meg. Jeg er en rolig terapeut som er glad i stillheten og jeg ser tilbake på deg og holder deg godt i hånda. Akkurat nå kjenner jeg meg trygg og sterk i møte med deg. ”Nå blir jeg veldig rolig og det er godt og rart på en gang å holde deg i hånda. Jeg føler meg ikke sterk, og det er greit, fordi jeg kjenner at du er sterk. Så rart!” Jeg smiler til deg uten og si noe. Etter en stund sier jeg at du bestemmer når du vil slippe hånda mi. Overraskende nok fortsetter du å holde meg i hånda en god stund til.

Ordet angst forsvinner og kontakten mellom to kvinner blir i fokus. En kvinne som kjenner seg sårbar og tar i mot støtte og omsorg fra en annen kvinne som også vet hvordan romme begge deler – å være sterk og sårbar. Jeg håper denne historien kan være til ettertanke. Klem fra Lene Sofie